Nordmenn omringes av trådløs teknologi hver dag – men helsemyndighetene baserer seg på gamle råd, uten egen forskning og uten klare retningslinjer. Hvem beskytter oss egentlig mot stråling?
Hva er ikke-ioniserende stråling – og hvorfor bør vi bry oss?
Ikke-ioniserende stråling er den typen stråling som ikke kan slå løs elektroner i kroppen din – i motsetning til for eksempel røntgen eller radioaktivitet. Den finnes overalt rundt oss i dag:
- Mobiltelefoner og basestasjoner
- WiFi og trådløse rutere
- Høyspentlinjer
- Mikrobølgeovner
- UV-stråling fra solen
Bekymringen gjelder særlig elektromagnetiske felt (EMF) – fra moderne teknologi – som noen opplever å få helseplager av, spesielt ved langvarig eksponering.
Strålevernet er delt opp – og ingen tar ansvar
Strålevernet i Norge knyttet til radioaktiv stråling og annen ioniserende stråling fungerer godt i Norge. Norge har bl.a. i flere år vært en pådriver i internasjonalt atomsikkerhetsarbeid, særlig overfor Russland. Men, når det kommer til ikke-ioniserende stråling virker det som om ansvaret for strålevern faller mellom flere stoler.
I Norge er det en jungel av instanser som delvis har ansvar for EMF, men ingen som har det fulle og hele ansvaret:
- DSA (Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet) gir faglige råd, men vurderer ikke helseplager og forsker ikke selv.
- Nkom (Nasjonal kommunikasjonsmyndighet) måler teknisk stråling, men sier ingenting om helsefare.
- Helsedirektoratet og FHI har helsefaglig ansvar – men forsker ikke, og har ingen retningslinjer for leger.
- Fastleger står ofte på bar bakke uten kunnskap, opplæring eller verktøy.
Internasjonale råd styrer Norge – uten spørsmål
Det mest oppsiktsvekkende er at DSA er pålagt å følge retningslinjene fra ICNIRP, en internasjonal gruppe som selv erkjenner at følsomme grupper – som barn, eldre og syke – kanskje burde ha lavere grenseverdier. Likevel opererer ICNIRP med én felles grense for hele befolkningen.
Og Norge? Vi følger disse grensene ukritisk – uten egne vurderinger, og uten å oppdatere kunnskapsgrunnlaget.
Siste store helsegjennomgang kom i 2012
Folkehelseinstituttets siste omfattende rapport om EMF og helse kom i 2012 – altså før 5G, før mobiltelefonen ble alles nærmeste følgesvenn, og før dagens massive eksponering.
Likevel brukes denne 12 år gamle rapporten fortsatt som grunnlag for forvaltningen i dag.
Pasienter med plager blir avvist
Flere nordmenn rapporterer om symptomer de selv knytter til stråling: hodepine, søvnproblemer, hudplager, uro. Men møter de forståelse?
Tvert imot:
- Legene kjenner ikke til feltet.
- Det finnes ingen gode retningslinjer for utredning.
- Strålevernmyndighetene peker på helsevesenet.
- Helsevesenet peker på strålevernmyndighetene.
Resultatet? Mange pasienter opplever å bli bagatellisert, mistrodd – og stå helt alene.
Et system som svikter befolkningen
Dagens norske strålevern for ikke-ioniserende stråling er bygd opp rundt fravær av ansvar, fravær av ny forskning og fravær av kliniske retningslinjer. Når hver instans kun tar ansvar for sin lille bit, faller helheten sammen.
Hva må skje nå?
- Det trengs uavhengig, norsk forskning på EMF og helse.
- Det trengs oppdaterte retningslinjer for helsepersonell.
- Og aller viktigst: Det trengs en myndighet som tar fullt ansvar.
For i dag står folk igjen med spørsmålet: Hvis ikke myndighetene tar dette på alvor – hvem gjør det da?
FAKTA: Hvem gjør hva?
- DSA: Fagdirektorat for stråling. Følger ICNIRP, men vurderer ikke helseplager.
- Nkom: Måler stråling fra sendere. Gir ingen helsevurderinger.
- FHI: Har ikke forsket på EMF siden 2012.
- Helsedirektoratet: Har ansvar for folkehelse, men mangler konkrete tiltak eller råd om EMF.
- Fastleger: Har ingen nasjonale retningslinjer å følge.
