Helt trygt: Et absolutt begrep

Når noen sier at noe er "helt trygt", gir det inntrykk av absolutt sikkerhet. Det betyr at det ikke finnes noen risiko, ingen mulighet for skade, og ingen tvil. Det er det tryggeste språket vi kan bruke. Hvis et offentlig organ bruker dette begrepet, må det være fordi det har grunnlag for å vite at det ikke finnes noen som helst risiko.

Men i tilfellet med ikke-ioniserende stråling, som fra mobiltelefoner, trådløst nett og mobilmaster, er dette ikke tilfelle. Forskning har dokumentert biologiske effekter ved eksponering, og det pågår internasjonal faglig uenighet om mulige helseskader. Selv Verdens helseorganisasjon (WHO) har klassifisert denne typen stråling som "muligens kreftfremkallende" (gruppe 2B).

Hva helsemyndighetene vet

FHI-rapporten fra 2012 peker på at befolkningens helseangst i seg selv kan ha helseskadelige konsekvenser. Derfor anbefales det i rapporten å kommunisere et klart og beroligende budskap – til tross for eksisterende usikkerhet. Det argumenteres eksplisitt for at det er bedre å si at noe er "helt trygt", enn å erkjenne usikkerheten offentlig.

Det betyr at helsemyndighetene er kjent med at det finnes vitenskapelig usikkerhet og indikasjoner på risiko, men velger å skjule dette i kommunikasjonen. Det er ikke for å svindle noen – intensjonen er å beskytte befolkningen mot frykt. Men et spørsmål melder seg umiddelbart: er dette ærlig? Er det etisk? 

Er dette en løgn?

For å være en løgn, må en påstand være usann, den som ytrer den må vite at den er usann, og den må sies for å få noen til å tro at den er sann. Hvis helsemyndighetene vet at det eksisterer usikkerhet og forskning som peker i retning av mulig helseskade, og likevel sier at det er "helt trygt" – da er det ikke lenger bare en forenkling. Da er det en løgn.

Konsekvensene av strategisk trygghet

Når et folkehelseinstitutt velger å skjule usikkerhet for å trygge befolkningen, utsettes demokratiet for en utfordring. Vi mister retten til å ta informerte valg. Skepsis blir latterliggjort, og faglig uenighet stenges ute fra offentligheten. De som reiser kritiske spørsmål blir ofte fremstilt som useriøse, til tross for at deres bekymring kan bygge på anerkjent forskning.

Det mest slående eksempelet på at strategien fungerer, finner vi i DSA sitt Nasjonale Strålevernbarometer fra 2023. Der fremgår det at andelen av befolkningen som er bekymret for helseskader fra stråling har falt fra 60 % i 2010 til bare 25 % i 2023 – samtidig som eksponeringen for elektromagnetiske felt har økt betydelig.

Dette tyder på at FHI og myndighetenes kommunikasjonsstrategi har hatt ønsket effekt: befolkningen er beroliget. Men det betyr ikke at risikoen har blitt mindre – tvert imot har den potensielt økt. Det som har blitt mindre, er antallet som stiller kritiske spørsmål.

Det er mulig at stråling i små doser og under visse betingelser er tilnærmet ufarlig. Men så lenge vi ikke vet dette med sikkerhet, og så lenge myndighetene velger å ikke satse på mer forskning i dybden, må det være ærlig å si: dette er ikke "helt trygt".

Vi tåler ærlighet

Tillit bygges ikke gjennom strategisk beroligelse, men gjennom åpenhet og respekt. Befolkningen tåler ærlig informasjon, og har krav på det. Det er på tide å gå bort fra det absolutte språket og tilbake til den vitenskapelige ydmykheten. Strålingens helsefare er ikke et svart-hvitt-spørsmål – og det bør heller ikke kommunikasjonen være!