Se Gro fortelle om sine opplevelser fra stråleplager nederst i artikkelen.
Da helse og utvikling kolliderte
I 2002 sto Gro Harlem Brundtland frem med en personlig og profesjonell advarsel: Mobilstråling ga henne umiddelbar hodepine. Hun reagerte fysisk bare ved å være i samme rom som en aktiv mobiltelefon.
– Det er ikke lyden jeg reagerer på, det er bølgene, sa hun til Dagbladet den gang.
Som leder for Verdens helseorganisasjon hadde Brundtland tung faglig og politisk autoritet. Likevel ble hennes erfaringer møtt med skepsis, bagatellisering – og i mange tilfeller, latterliggjøring.
Mobilforbud i WHO – men ingen tok etter
På WHO-kontoret i Genève krevde Brundtland mobilforbud på sine møter. Det var ikke nok at telefonen var i flymodus – den måtte være helt av.
Det burde ha utløst bred debatt. Hva visste hun? Hva visste ikke vi?
Men heller enn å spørre, valgte både medier, fagmiljøer og politikere i stor grad å se en annen vei. Teknologisk utvikling var blitt synonymt med fremgang. Å stille spørsmål ved mobiltelefonens helsekonsekvenser var som å angripe fremskrittet selv.
Vitenskap i skyggen av industri og prestisje
På overflaten fremsto det som om det ikke var noe å frykte. Forskningen hadde «ikke funnet dokumentasjon på helseskade». Men spørsmålet man sjelden stilte var: Hvorfor ikke? Og hvem setter egentlig rammene for hvilken forskning som utføres – og hvordan resultater tolkes?
Telekom-industrien vokste eksplosivt gjennom 2000-tallet. Det samme gjorde vår avhengighet. Samtidig har de fleste studier som har forsøkt å undersøke lavfrekvent stråling vært korte, små, eller begrenset av svake finansieringsstrukturer.
Brundtland stilte aldri krav om at teknologien skulle forbys. Hun ba kun om varsomhet. Men selv dét ble for mye.
Nå sover vi med mobilen under puta
I årene som fulgte ble mobiltelefonen en forlengelse av kroppen. Skjermtid er blitt en personlig målestokk. Barna får nettbrett før de får bokstaver. Trådløse nettverk er overalt.
Samtidig lever Brundtland fortsatt med sine reaksjoner. Hun har kablet internett hjemme. Hun sover uten Wi-Fi. Hun snakker i høyttaler – ikke direkte mot øret.
– Jeg vet hva kroppen min reagerer på. Jeg later ikke som det ikke skjer, har hun sagt.
En varsler vi ikke ville høre på
Det som gjør saken enda mer alvorlig, er hvem hun var. Dette var ikke en marginalisert enkeltperson eller konspirasjonsteoretiker. Det var en tidligere statsminister, lege og global helseleder som ba oss se nærmere på noe vi ikke forstår fullt ut.
Og kanskje var det nettopp derfor hun ble oversett: Fordi budskapet kom for tidlig, og trakk i feil retning av det samfunnet ville høre. I møte med økonomiske interesser, teknologisk utviklingspress og politisk prestisje, fikk ikke kroppens signaler rom.
Et samfunn som ikke tåler forsiktighet
Føre-var-prinsippet er et begrep som ofte fremheves i miljøpolitikk og helseforskning. Men når det kommer til teknologi, virker det som vi ikke har plass til det. Vi belager oss på at skade må påvises, ikke at risiko bør forebygges.
Gro Harlem Brundtland har blitt stående som en ubehagelig påminnelse om det vi valgte å ikke ta inn over oss: At selv fremtiden kan ha bivirkninger. Vi har bygget et samfunn rundt konstant tilkobling. Spørsmålet er ikke bare om det er helseskadelig – men hvorfor vi aldri tok oss tid til å finne det ut.
